The Worthless

Hei, dere.

Jeg skrev sist at jeg har det veldig bra for tiden. Og det har jeg forsåvidt også, jeg smiler mye og er generelt lettere til sinns. Likevel er det visse ting som drar meg ned, veldig mye ned.

Ting på skolen går helt jævlig for tiden. Jeg føler jeg har et enormt press på meg, når jeg ligger an til å få "ikke vurdering" i flere fag. Dette stresser meg, jeg føler meg ubrukelig og føler jeg ikke får til noe som helst. Kjæresten min er i England på en jævla klassetur, og jeg savner ham så utrolig mye.. Jeg merker det så godt hvor mye han betyr for meg og hvor tomme dagene blir uten å få snakket med ham. Han skal være der fram til mandag neste uke, men jeg trenger ham sårt akkurat nå..

Hjemme er situasjonen som før. Mamma har funnet seg leilighet og skal flytte. Pappa har ting i den gamle leiligheten som han må pusse opp før salg, men dette får han selvfølgelig ikke gjort noe med fordi mamma bare sitter der og griner så han ikke får gjort no. Misforstå meg rett, jeg synes synd på henne jeg også, hun har jo mistet alt. Men det irriterer meg at de ikke kan få opp farta litt, en slik prossess trenger overhode ikke å ta mer tid enn nødvendig, og jeg vil ut fra huset til besteforeldrene mine.. Jeg blir gæren av å bo her, og håper virkelig foreldrene mine kan få opp farta litt.

Jeg har fått et sært forhold til mat for tiden. Får en periode der jeg (føler) jeg spiser veldig veldig mye, for så å få veldig dårlig samvittighet, jeg føler meg dårlig, og får en periode der jeg sulter meg, spiser ekstremt lite og det jeg får i meg kommer som regel opp igjen. Litt sånn bulimi-symptomer, men alle andre sier at det er normalt i min situasjon å bli litt sånn av og til. Nå har jeg jo forsåvidt hatt slike perioder mange ganger, også før jeg ble psykisk syk, men de har vel rett. Jeg trener veldig mye mer enn før, vil ikke gi meg før det gjør vondt. Hvor normalt alt dette er vet nå ikke jeg, men det orker jeg ikke å ta noen stilling til heller. Har ikke tenkt å sette på meg en diagnose jeg sannsynligvis ikke har, jeg sier bare at faresignalene er der, og det skremmer meg litt.

Runder av her, tankene går litt i surr.

Worthless

Hei folkens!

Sorry superdårlig blogging, for de som følger meg og bryr seg om det jeg skriver...
Skal prøve å bli flinkere til å skrive, lover.

Men i hvertfall. Jeg har gått på anti-depressiva i tre uker nå, og jeg begynner virkelig å kjenne forskjell! Jeg smiler, jeg ler, og jeg husker ikke sist jeg gråt fordi jeg var lei av livet og slike ting. Jeg har ikke kuttet meg på over to måneder, og jeg er veldig stolt av meg selv. Jeg føler at jeg er meg selv igjen, og det føles så herlig å gå rundt og være den jenta jeg egentlig er. Det kan ikke beskrives, hvor herlig det er å føle seg så bekymringsløs.

Mamma har fått seg egen leilighet allerede, så det gjør meg veldig godt å vite at ting går framover. Forhåpentligvis får jeg og pappa flyttet snart og.

Som du ser; Jeg har en god periode, jeg har det fantastisk!
Jeg har masse godt foran meg, og jeg kan klare alt!

- (Not so) Worthless

Aller først: Beklager at jeg ikke har svart på kommentarene på forrige innlegg. Jeg har lest dem alle og tatt dem til meg, og jeg setter utrolig stor pris på dem. Virkelig. Når dere leser videre skjønner dere nok hvorfor jeg ikke har orket å svare...

---

Hei, dere.
Jeg orker ikke å skrive så mye for tiden... Det er så mye som skjer for tiden, at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.. Og jeg har så blandede følelser.

Mamma og pappa skal skilles. Såvidt jeg vet. Pappa har så dårlig samvittighet, for mamma er lengre nede enn noen gang og prøvde faktisk å ta livet av seg i kveld... Han føler han svikter henne, at han ikke kan gå fra henne. Jeg forstår jo det, men om han velger henne framfor meg vet jeg ikke hva jeg gjør... Jeg mener, han har sagt at han vil ikke ha livet hennes på samvittigheten... Men vil han heller ha mitt? Jeg er jo fullstendig klar over at han står over et helt forferdelig valg, og til syvende og sist taper han på det uansett. Det er tider jeg vurderer å bare flytte hjem så han får være med oss begge, å bare drite i hvordan det går med meg. For jeg vet at jeg kommer ikke til å takle å leve med mamma, men det hender jeg likevel er villig til å gjøre det, for hans skyld. Om det driver meg til døde eller ei.

Oppi alt dette fikk vi idag melding om at bestefaren min har kreft, og den ene onkelen min ligger også på sykehuset nå og får også behandling for kreft... Det er så sinnsykt mye som skjer på en gang. Og jeg skal liksom greie å fokusere på skolen fortiden?

Herregud, dette ble et rotete innlegg.. Det reflekterer vel bare hodet mitt, er jeg redd. Orker ikke å skrive mer nå, sikkert ikke på et par dager heller...

Worthless

Hei folkens. Sorry at jeg ikke har skrevet noe særlig. Det har gått ganske dårlig i det siste, så jeg har rett og slett ikke orket å skrive noe som helst. Jeg har vært langt nede, jeg har ikke kommet meg på skolen, og jeg har stort sett sittet her på stua mi i gråt... Ting er ikke særlig lett for tiden.

Pappa og mamma går mot skilsmisse, og egentlig kunne jeg ikke vært mer glad. Det eneste som er forferdelig trist er at mamma terroriserer pappa med helt sinnsyke meldinger som egentlig er direkte skremmende. Hun skriver meldinger hvor hun truer med å ta livet av seg, og hun har skrevet ting som "See you inn hell" og "driver og vasker klær nå mens oppvaskmaskinen står på. Det blir vel en fin brann:):) Og laderen står godt i støpselet:)" i tillegg til at hun "kanskje kommer til å teste hasj nå snart. Hører det skal roe en ned." For å være ærlig er jeg ikke redd for at hun skal gjjøre noe... Det eneste jeg bryr meg om er at hun skal være så jævlig mot pappa, for han fortjener så mye bedre enn henne.

Hadde tentamen idag. Satt i to timer uten å finne på noe som helst, så jeg stakk heller hjem. Jeg orker ikke å sitte der og bli frustrert og føle meg fullstendig ubrukelig. Tankene er på helt andre steder uansett, jeg klarer ingenting for tia. Jeg har vært veldig, veldig deprimert den siste tiden, og har mange tanker om å skade meg eller det som verre er. Jeg er redd for meg selv, men hittil har jeg holdt meg. Hvor mye lengre jeg greier det er en annen sak...

Worthless

Jeg er veldig nedfor akkurat nå... Bare etter en dag savner jeg kjæresten min noe enormt, noe som egentlig er helt rart med tanke på at jeg reiste hjem igjen i går.

Det er bare så mye lettere å savne ham når jeg er så lei meg for å dra.. Jeg er dritlei av situasjonen hjemme nå. Ingen framgang i det hele tatt, alt er bare trist. Jeg savner å bo hjemme sammen med pappa og hunden vår. Jeg er så lei av å bo hos besteforeldrene mine.. Jeg er bare ensom her fordi jeg ikke bor nær noen av vennene mine, og jeg har absolutt ingenting å gjøre, noe som gir meg bøttevis med tid til å tenke og bli lei meg. Jeg vil bare grave meg ned, legge meg i dvale akkurat nå. Hverdagen skremmer meg, jeg ønsker ikke å være en del av den lenger. Jeg føler jeg ikke har noe å leve for bortsett fra min kjære, men ham blir jeg bare revet ifra.

Det dukker opp så mange tanker i hodet mitt når jeg sitter her... Ingen av dem er spesielt positive og gode, kan man vel si. Jeg er bare så sinnsykt lei av at livet mitt skal være slik. Livet skal være vakkert, en gave. For min del er det ikke annet enn vondt. Jeg har en ting som gir meg lyst til å leve, men når jeg kun får oppleve livsgleden en gang i måneden, max... Det gir meg liten lyst til å fortsette.

Worthless

 

Da er jeg hjemme fra kjæresten, tilbake til bloggen.

Det føles ikke særlig bra, for å si det sånn. Jeg hadde det fantastisk hos min kjære, og burde vel egentlig være glad nå. Men det gjør så ufattelig vondt å måtte reise hjem igjen. Jeg aner ikke hva som skjer framover med tanke på hvordan ting er hjemme, perioden framover på skolen kommer til å bli helt forjævlig stressende - jeg har absolutt ingenting å glede meg over framover..

Jeg er ekstremt motløs akkurat nå.

Worthless

Hellu folkens :)

Jeg har vært her hos kjæresten min siden fredag, og jeg har det helt supert. Bare fryd og gammen, har ikke merket noe som helst til depresjonen og angsten.

Tenkte jeg bare skulle oppdatere, men så hadde jeg mindre å snakke om enn jeg trodde, haha.
Så jeg lar heller dere snakke;

Hvordan er deres ferie, kjære lesere? :)

- Worthless

Jeg er superhappy nå - om 6 timer sitter jeg på flyet, på vei til kjæresten min! Gleder meg noe helt enormt, er en måned siden sist jeg så ham. Wee!

Så som dere sikkert skjønner, jeg får nok ikke blogget så mye. Men jeg har det garantert bra, kanskje jeg kommer med et lite innlegg iblant : )

Ha en super påske, alle sammen! Det skal i alle fall jeg.

Worthless

Akkurat nå er jeg så motløs at jeg vet faen ikke hva jeg skal gjøre...

Jeg har nettopp snakket en del med pappa. Han vil såklart ha meg hjem, og prøver stadig å si ting for å forsvare mamma. Jeg blir mektig provosert at det. Han sier han ikke vil se meg ulykkelig: Hvorfor i helvette prøver han da å få meg til å flytte hjem?

Jeg skal til kjæresten min i påska. Jeg gleder meg enormt, for savnet etter ham er det verste jeg opplever for tiden. Jeg kommer til å få det så utrolig bra når jeg er hos ham, garantert. Men hva skjer når jeg kommer hjem? Når jeg kommer hjem har jeg absolutt ingenting å glede meg til: Tentamen, eksamen, må sannsynligvis flytte hjem igjen, får ikke sett kjæresten før rundt sommer tror jeg... For min del kunne jeg like godt ha hatt denne ferien, så kunne alt vært over. Jeg er så forbanna lei akkurat nå...

Worthless